Philipp Spillmann og Lillian Tørlen

EN ULYKKE KOMMER SJELDEN ALENE

Det var fredag og et galleri i en liten by i Nord-Norge skulle åpne utstilling. Noe hadde imidlertid skjedd som tilsynelatende var utenfor folks kontroll. Mange mente det hang sammen med rommets plassering; det lå gjemt inne i en stor bygningsmasse mellom et kjedehotell og en kunsthandel, med gamle og nye bygninger som var sammenbygd på ukjent vis. Uansett så det ut til at visningsrommet den siste tiden hadde begynt å leve sitt eget liv.

I utstillingen «En ulykke kommer sjelden alene» er to kunsthåndverkere invitert til å gå i kunstnerisk dialog med hverandre og med omgivelsene (i form av Nordnorsk kunstnersenters egenrådige galleri). Philipp Spillmann har smykker som sitt medium, mens Lillian Tørlen jobber med integrerte installasjoner der hun tar tak i spesifikke elementer og egenskaper ved gallerirommets arkitektur. Felles har de en utforskende og fri innstilling til form og materialer, og et skrått blikk på omgivelsene. Arbeidene i utstillingen tar på ulike måter for seg uheldige situasjoner som kan være resultat av menneskelig skjødesløshet. Hos Spillmann dreier det seg om problemstillinger utenfor gallerirommets fire vegger. Samtidig blir smykkene hans en del av en scenografi der Tørlens installasjon har satt premisset. Nordnorsk kunstnersenters galleri er blitt ‒ i en blanding av virkelighet og fiksjon ‒ til et visningsrom der noe ser ut til å ha gått galt.

Lillian Tørlen har jobbet med en del av gallerirommet som vanligvis blir ignorert: taket. Med utgangspunkt i en sann historie knyttet til rommets konstruksjon, har hun laget noe som fremstår som en vannlekkasje. Spor etter lekkasjer er vanligvis uskjønne påminnelser om uheldige hendelser som man ønsker å få fokus bort fra. Med Tørlens fabulerende tilnærming blir flekkene nærmest til maleriske fresker, samtidig som systemhimlingen ‒ et nødvendig onde for å skjule byggetekniske installasjoner ‒ blir fremhevet. Som kunstner er Tørlen opptatt av det ukontrollerbare ved våre menneskeskapte beskyttende strukturer. På NNKS antyder de organiske og tidvis hudlignende flekkene i taket et levende nærvær i arkitekturen. Verket befinner seg i grenseland mellom det vakre og det frastøtende, og opphøyer noen uheldige og snodige karaktertrekk ved rommet.

En beslektet ambivalens finnes i Philipp Spillmanns serie med skulpturlignende smykker. I sin bearbeiding av funnet avfallsmateriale nærmer han seg et tegneserieaktig språk. Ny mening og ny verdi har oppstått med noe man kan karakterisere som visuelle ordspill. Det humoristiske uttrykket står i kontrast til det alvorlige innholdet, der overforbruk, forurensning og forvaltning av naturressurser står sentralt. Enkelte av brosjene illuderer hverdagslige uhell; de kan sees som en måte å opphøye uhellene på, samtidig som de fungerer som synliggjøring av menneskelig skjødesløshet. I andre arbeider er selve materialet ‒ plastsøppel plukket opp fra havet i Lofoten ‒ nært knyttet opp til tematikken. I utstillingens scenografi er de tilforlatelige og underfundige smykkene montert og beskyttet på musealt vis. Er det nok for å beskytte dem mot de ukontrollerbare omgivelsene?

Philipp Spillmann bor og arbeider i Kautokeino. Han har utdannelse som gullsmed fra Zürich. De siste årene har han deltatt i en rekke utstillinger, blant annet vandreutstillingen «I Craft, I Travel Light» (2016/2017), Norske Kunsthåndverkeres årsutstilling (2014 og 2016) og Nordnorsken (2018). I sistnevnte fikk han juryens pris.

Lillian Tørlen bor og jobber i Oslo. Hun har utdannelsen sin fra Central St. Martin’s College of Art & Design i London og Kunsthøyskolen i Oslo. Tørlen har hatt separatutstillinger ved Galleri Format (2016) og Møre og Romsdal Kunstsenter (2015), og har deltatt i en rekke prosjekter og gruppeutstillinger i inn- og utland.

Utstillingen er kuratert av utstillingsleder ved NNKS Torill Østby Haaland

mandagStengt
tirsdag10:00-16:00
onsdag10:00-16:00
torsdag10:00-16:00
fredag10:00-16:00
lørdag10:00-16:00
søndag10:00-16:00