Elin Rødseth og Janicke Schønning

BLÅNE

dip2

Elin Rødseth og Janicke Schønning | Blåne

03.04. – 12.05.2019

Det er flere åpenbare motsetninger i arbeidene til Elin Rødseth og Janicke Schønning. Rødseth lager monotypier med tresnitt og fotopolymer. Hennes motiver utforsker forholdet til alle de anonyme individene vi omgår hver dag i storbyen og på internett. Schønnings prosessbaserte tegninger i tusj og gouache utforsker naturen både gjennom observasjoner og direkte påvirkning av regn, frost og forvitring. Hun er opptatt av vår ambivalente tilknytning til naturen.

Rødseth arbeider i sitt atelier i en Oslo-forstad. Schønning arbeider utendørs i Nordmarka hele året. Rødseths figurer i interiører og byrom sammen med Schønnings naturskildringer gir en kontekst for å tolke hverandre. I deres samarbeids-collager befolker Rødseths trykte figurer de tegnede landskapene til Schønning og en ny fortelling oppstår – som en samtidens dystopiske variant av Tidemand og Gude. Begge er opptatt av de samme eksistensielle problemstillingene som strekker seg utover motivkretsen de arbeider innenfor.

 

Tekst av Line Ulekleiv

En i mengden

I utstillingen Blåne går Janicke Schønning og Elin Rødseth igjen inn en tandempraksis: Ved å stille ut verkene sine sammen får betrakteren øye på flere åpenbare kontraster. Likevel snakker de sammen på tvers av de ulike uttrykkene. Begge kunstnerne nærmer seg stedet, ved å sirkle inn vesensforskjellige habitater. Disse stedene bevarer sin uavklarte og åpne status. Ikke bare motivene, men også produksjonen av bildene, er situert i spesifikke rom som smitter over på verkenes mulighet for fortelling.

Et sted kan signalisere tilknytning og røtter, men kan også romme en mer uforpliktende glideflukt, en midlertidig kulisse for individer som driver fra et punkt til et annet. Teknologi og sosiale medier tar deg vekk fra stedets faktiske egenart og begrensning, til en uendelig rekke immaterielle alternativer. Der Schønning stiller seg opp i Sørkedalens mørke skoger, i et landskap som i teorien står fjernt fra modernitet og funksjonell utforming, plasserer Rødseth seg overfor flytende byrom som beskrives gjennom fragmenter fremfor detaljert realisme. Dette rommet defineres via skikkelsene som fyller det, og selve mengden av folk antyder større strukturer og kollektive strukturer. Distinkte individer, som vanligvis utmerker seg med typetegning og psykologi, er fraværende både hos Schønning og Rødseth. Kanskje er de fysisk til stede, men uten å vise ansikt.

Schønning har i flere år laget prosessbaserte tegninger i tusj og gouache på papir. Hun stiller seg opp i naturen, og lar helt fysisk observasjonene trenge inn i materialet. Regner eller snør det en dag, blir dette en del av motivets uforutsigbare uttrykk. «Tusj og regn på papir» blir dermed en gangbar kategori. Frost og oppløsning dykker inn i papiret, og truer med å bryte det ned fullstendig. Papiret blafrer og krøller seg til, noe som bidrar til disse verkenes ekspressive karakter. Trærnes greiner renner som streker, pekende ut av papirets firkant. Man kan si at naturen kupper den avstanden som naturlig ligger i kunstverket som avbildning. Stedet trenger seg inn med sine egne bestanddeler, de både forstyrrer og bidrar med en abstrahering. Snøværet får konturene til å flyte ut, og resultatet er en diffus naturmasse mer enn en avklaret skildring. Det atmosfæriske får egenverdi, som i blånende vintermotiver med japansk tilsnitt. Det er verken horisont, forgrunn eller bakgrunn her, noe som kan oppleves smått klaustrofobisk. Du er klint inn i midten. Ved å komme så tett på mister du kanskje oversikten, samtidig limer hele kunsthistorien seg på blikket. Motiver av Kittelsen, Cappelen og naturromantiske eventyr følger disse bildene, og understreker at naturen i kunsten alltid er sett gjennom et temperament, for å parafrasere Zola. Schønning forholder seg til en malerisk landskapstradisjon, som ligger som kryssende greiner over stien, og lar paradoksene i avbildningen av natur tre frem. Vårt forhold til naturens sykliske ordning, bruk av naturen som rekreasjon eller stilisert dekor, og forestillinger om autentisitet, lurer under overflaten i disse væravtrykkene.

Noe kontrært utforsker Rødseth i sitt atelier en mer uttalt modernitet, gjennom samtidens anonyme individer, sett i et flash som gjennom et bilvindu. Det er en annen bevegelse og forflytning her enn i Schønnings mørke naturutsnitt. I monotypier med fotopolymer og tresnitt er motivkretsen konsentrert rundt byrommet som repetisjon og grafisk flate, samt generiske interiører. Noen ganger er motivet gjentatt på en måte som kan minne om en dekorativ tapet. Rødseth er opptatt av figurene som statister – vi kjenner dem ikke, og vil neppe noen gang bli kjent med dem, men på gata vandrer de ved siden av oss. Noen ganger møter vi blikket deres, andre ganger trekker vi det til oss. Statistene blir en del av et visuelt mønster, bare en i mengden, som vi også er det for andres blikk. Personene i Rødseths motivverden er på et overfladisk plan likevel mulig å kategorisere, for eksempel gjennom ulike hipster-attributter: klær, logoer, barter og briller. En vag trendsensitivitet spiller seg ut. Ofte er disse figurene involvert i en uidentifiserbar handling, andre ganger poserer de til et klikkevennlig Instagram-bilde. Menneskene opptrer først og fremst som motiver – flate og begivenhetsløse, men samtidig merkelig uutgrunnelige i sin tomhet. En gutt har laget et tekstilt telt mellom to stoler, men tydeligere avtegner mer tilfeldige årringene i gulvets treverk seg. I et annet motiv står gruppe menn som frosset fast, hvorfor har de samlet seg? Byen som ramme muliggjør en rekke sammenfiltringer som spleiser sammen alle isolerte. Statisten blir i sitt vesen del av en funksjonell fyllmasse, som skal bidra til scenens realisme ved å plassere den i henhold til geografiske, sosiologiske, og tidsspesifikke barometre. Ved å la statisten få hele søkelyset, uten støttende kontekst, oppstår motiviske gåter.

Disse to tilnærmingene til en figurativ verden, og stedets uklare rolle som markør, overlapper hverandre i flere verk Schønning og Rødseth har samarbeidet om. Her innlemmes de små statistene i de uavgrensede landskapsrommene. En i mengden blir omgjort til en som har gått seg vill i naturens egen kaos. Resultatet er en eiendommelig svimmelhet.

 

 

 

 

 

mandagStengt
tirsdag11:00-15:00
onsdag11:00-15:00
torsdag11:00-15:00
fredag11:00-15:00
lørdag12:00-16:00
søndag12:00-16:00