Kunstsentrenes regionale og nasjonale roller og politiske økonomi

Senter – nettverk – institusjon

Menon-rapport illustrasjon

Bakgrunn for denne analysen er at KiN over tid har erfart et stigende gap mel­lom de regionale kunstsentrenes inn­tekter (hovedsakelig gjennom over­føringer av kom­munale og fylkes­kom­mun­ale drifts­midler) versus de opp­gaver og an­svars­områder sentrene er på­lagt i hen­hold til gjeldende kultur­poli­tikk på kom­munalt, fylkeskommun­alt og nasj­onalt nivå. Samlet erfarer KiN situa­sjonen som svært kritisk for samt­lige av de regionale kunstsentrene. De siste års stramme driftsrammer og økte kost­nader er ytterligere belastende og skaper svært utfordrende arbeidsfor­hold for de ansatte. KiN ønsket der­for å få be­lyst våre antakelser om at det har byg­get seg opp et etterslep som nega­tivt på­virker de kunstfaglige og kultur­poli­tiske oppgavene kunst­sentrene ut­fører.

Et eksternt blikk

l løpet av høsten har institusjons­lederne blitt dybde­intervjuet, medlemmer av Norske Billedkunstnere og Norske Kunst­hånd­verkere ble invitert til å delta i en spesial­designet survey, i tillegg har et om­fat­tende tall- og tekstmateriale fra og om KiN og våre femten regionale kunst­institu­sjoner blitt analysert. Menon og TSL Analytics har samarbei­det om dette prosjektet, som er ut­viklet på oppdrag for KiN. Ansvarlige for pro­sjektet har vært Tore Slaatta i TSL Ana­lytics og Leo Grünfeld i Menon Eco­nomics. Ada Lunde og John Oskar Holmen Skjeldrum hos Menon Eco­nomics har bistått i gjennomføringen av pro­sjektet. Merete Hovdenak i KiN har vært oppdragsgivers ansvarlige kontakt og har bistått med informasjonsinnhenting og tilrettelegging for prosjektet, sam­men med de 15 senterlederne. I til­legg har kunstnerorganisasjonene NBK (Norske billed­kunstnere) og NK (Norske kunst­håndt­verkere) bistått med ut­sendelse av kunstnersurveyen til sine med­lem­mer. Rapporten er gjort mulig med støtte fra BKH, Bildende Kunst­neres Hjelpe­fond.

Veien videre

MENONs rapport ble ferdigstilt i desem­ber 2023 og har fått tittelen: SENTER – NETTVERK – INSTITUSJON, KUNSTSENTRENES REGIONALE OG NASJONALE ROLLER OG POLITISKE ØKONOMI. Innholdet danner et solid grunnlag for KiNs nye strategi som skal gjelde for de neste fire år (2024–28).

Samlet er KiNs antologi Kunst­sentrenes veksel­strøm (red. Flåtter, Museums­forlaget 2023), Stortingsmeldingen Meld. St. 22 (2022–23) Kunstnarkår, (kap.13.9) og den eksterne Menon-rapporten, SENTER – NETTVERK – INSTITU­SJON, solide og ferske publi­ka­­sjoner som KiN vil videreformidle og referer til i vårt fremtidige institusjons­politiske strategiarbeidet, både på stat­lig og fylkeskommunalt nivå.

Utdrag fra rapporten

Slaatta s.4
I lys av det foreliggende forslag til ny kulturlov, mener vi det ligger en klar samfunnsgevinst i å tydeliggjøre de regionale sentrene som nasjonal og regional infrastruktur og kompetansesentra for samtidskunst. Det vil kreve en jevnere finansieringsprofil for sentrene.

Slaatta s.5:
Det vil ha en klar samfunnsmessig verdi om kunstsentrene utvikler seg som infrastruktur og nasjonal institusjon. Motsatt, kan vi tape den, om noen sentre må gi opp og faller fra. Å drive et kunstsenter krever basis-ressurser som går med til å fylle faste oppgaver. Når senterets budsjett blir lite, reduseres derfor senterets evne til å aktivere andre ressurser, både i form av tilskudd, oppdrag og investeringer fra andre aktører. I sentrene med lavest budsjett ser vi klare tegn til at midlene kaster lite av seg, rett og slett fordi sentrene ikke er i stand til å aktivere andre midler og ressurser. Slik blir en krone spart for fylkeskommunen og staten til mange kroner mindre visuell samtidskunst i regionen. Det er dårlig samfunnsøkonomi.

s.18
I forslaget til den nye kulturloven ligger det altså gode intensjoner som kan få betydning for hvordan kunstsentrenes oppdrag og rolle forstås regionalt, i lys av den nasjonale kulturpolitikken. Både ansvaret for infrastruktur, ytringsfrihets- og mangfoldssaspektet, samt det viktige hensynet til armlengdes avstand-prinsippet, vil med den nye kulturlova gjøres klart gjeldende for fylkeskommunene og kommunene. Men spørsmålet om de regionale kunstsentrene dermed blir ivaretatt på en måte som sikrer dem som en nasjonal infrastruktur, forblir uavklart.

s. 59
Kunstsentrene har den fordelen framfor andre utstillingsarenaer, at de gjennom å være uavhengig av andre institusjonelle bindinger og kulturpolitiske føringer enn den organisatoriske forbindelsen til de regionale kunstnerne, og er forpliktet på armlengdes avstand og systematisk bruk av kunstfaglig kompetanse og skjønn i enkeltbeslutninger. De kan derfor fordele oppdrag som kunstkonsulenter og DKS-deltakere på en ryddig og armlengde-sikret måte, i tråd med den foreslåtte kulturlova.